Begrepet allmenning er en betegnelse som skriver seg fra den tid da et område ikke tilhørte noen bestemt, men var til bruk for alle i et bygdelag. De norske allmenninger er skog og fjellstrekninger som gjennom århundreder er blitt benyttet til beite, jakt, fangst og fiske av de nærmest beliggende bygdelag.
I allmenningsskogene fant man også trevirke til husbygging, brensel, gjerde og andre formål. Brukene i bygda hevdet på denne måten bruksrett i allmenningen. Selve eiendomsretten til allmenningene var som vi skjønner opprinnelig noe uklar, men etter hvert hevdet kongen (staten) at det var han som hadde eiendomsretten. Etter vannsagenes innførsel på 1500-tallet, fikk skogene etter hvert større verdi. Kongen begynte å se på allmenningene som mulige ressurser for å avhjelpe den stadig dårlige statsøkonomi, og de begynte å selge allmenninger for å skaffe penger til statskassa.
De første allmenningssalg foregikk omkring 1670. Løiten Almenning ble således solgt i 1670. Allmenningene kom ved disse salg over på private hender, men det er viktig her å merke seg at det ved salgene uttrykkelig ble tatt forbehold om at bøndenes bruksrettigheter skulle være som før. Kjøperne var gjerne trelasthandlere som kjøpte strekningene for å sette i gang sagtømmerdrifter. Dette førte til en skjerpelse av konkurransen om allmenningenes skogforråd, og det oppsto snart spente interessekonflikter mellom de nye eierne og de bruksberettigede bøndene som så sine rettigheter truet. Lovgivning som regulerte hogsten i allmenningene fantes ikke (kom først i 1850-60 årene), og det gikk etter hvert opp for bøndene at de selv måtte søke å sikre sine rettigheter i allmenningen. I en del bygder slo bøndene seg sammen og søkte gjennom kjøp av allmenningen å sikre den for all framtid for bygda. Løiten Almenning ble således kjøpt tilbake av bøndene i 1836. Andre allmenninger ble delt (utskiftet) mellom eierne og de bruksberettigede. Det er i dag ca. 50 allmenninger i Norge som er registrert som bygdeallmenninger.
Ved bygdeallmenning forstår en i dag de allmenninger som eies av minst halvparten av de bruksberettigede. Tyngden av bygdeallmenningene ligger i de mest skogrike deler av landet, i områdene omkring Mjøsa og noen få i, Trøndelag. De omfatter 3,5 % av landets samlede barskogareal under skoggrensa og tilsvarende utgjør tilvekstmassen også 3,5 %.
Bygdeallmenningene sorterer i dag administrativt under direktoratet for statens skoger. En egen skoginspektør danner bindeleddet mellom allmenningene og sentraladministrasjonen. Ellers er forvaltningen og administrasjonen tillagt det lokalt valgte allmenningsstyre. Allmenningstyret velges ved særskilt valg av og blant de bruksberettigede. Den daglige ledelse av allmenningen ligger hos en høyskoleutdannet allmenningsbestyrer.
Det praktiseres nå fellesdrift i alle allmenninger, d.v.s. alt virke blir hogd, drevet fram og vanligvis foredlet for allmenningskassens regning. De fleste allmenninger har i dag sine egne foredlingsanlegg, sagbruk-høvleri.
Bruksretten i allmenningen er ingen personlig rett, men er direkte knyttet til jordbruket og kan ikke skilles fra dette. Vilkåret for at en eiendom skal kunne oppnå bruksrett, er at den drives som jordbruk og med et dyrket areal på minst 0,5 hektar (1 kufor). Ytelsene til bruksretten skal kun gå til dekning av det jordbruksmessige behov. Det er en av allmenningsstyrets viktigste oppgaver å fordele virke og ytelser mellom de bruksberettigede og føre kontroll med virkets behandling og utnyttelse. Mange allmenninger oppmuntrer til bruk av trebesparende materialer ved å yte erstatninger for bruk av slike. Virke som frigjøres på denne måte kan selges i det åpne marked.
De fleste bygdeallmenninger står i dag tilsluttet fellesorganisasjonen Norsk Almenningsforbund som ble stiftet for vel 50 år siden. Almenningsforbundet tar seg av saker av felles interesse og har årlig et fellesmøte for allmenningene kombinert med en befaring av faglig karakter.
Våre bygdeallmenninger har røtter langt tilbake i tiden. De har utviklet seg fra det mest primitive og fram til nåtiden med en rasjonell og god skjøtsel av skogene, tidsmessig driftsteknikk og foredlingsmetoder som gir god økonomisk utnyttelse av virket, til beste for de bruksberettigede og for landet som helhet.