Fusjon mellom Mjøsen Skog og Glommen Skog
Vi trenger en sterk skogorganisasjon!
Styrelederne i Romedal-, Løiten-, Stange- og Vang Almenning ønsker en ny og stor skogeierorganisasjon. Her forklarer de hvorfor.
Av Lars Maagaard (styreleder, Romedal Almenning)
Sverre Lang-Ree (styreleder, Stange Almenning)
Tore Sætren (styreleder, Løiten Almenning)
Johannes Wetten (styreleder, Vang Almenning)
Det er mange og ulike syn på planene om å fusjonere Glommen Skog med Mjøsen Skog. Vi mener for vår del at det er helt nødvendig å bygge en ny, sterk og fremtidsrettet organisasjon for skogbruket i regionen.
Andelslagenes overordnede visjon er å sikre næringen en rolle som viktig samfunnsaktør, slik at våre behov og ønsker må hensyntas i de utallige prosesser som angår oss. Det er vår betydning for fellesskapet som avgjør om skogbruk kan drives rasjonelt, på et størst mulig areal også i fremtiden. Innflytelse gir handlefrihet, og måles for vår del i antall kubikkmeter vi samlet sett leverer videre til en lang verdikjede. Det er altså høy grad av ressursutnyttelse fra næringens samlede arealer som legitimerer retten til å eie og drive skogen. I hvilken grad vi fyller vår samfunnsoppgave som eiere av en nasjonalt viktig ressurs er derfor bestemmende for opinionen og politikernes vilje til å opprettholde og styrke næringen ytterligere. Skogen er under kraftig press fra ulike interessegrupper og politiske krefter, og skogeierne må vise sin betydning i samfunnsmaskineriet for å stå imot.
Derfor er tømmerprisen til det enkelte medlem hovedoppgaven for en ny organisasjon. Rotnettoen avgjør for hvor mye den enkelte skogeier beslutter å hogge, og dermed hva næringen samlet løpende bidrar med av samfunnsverdier. Derfor er det først og fremst medlemmenes lønnsomhet som må fokuseres for å utløse en total aktivitet som sikrer både retten og muligheten til å utvikle skogbruket. Aktive skogeiere er eiendoms- og disposisjonsrettens fremste forsvarere, og det er denne helheten ingen av oss kan fylle alene, og som andelslagene på våre vegne har ansvaret for å ivareta. Slik utfyller vi samtidig vår oppgave i utviklingen av hele verdikjeden, som er å sikre en størst mulig og stabil strøm av råstoff til industrien. Grunnlaget for helheten er altså høye tømmerpriser, noe som må være førende for fusjonsarbeidet.
Økte priser til skogeier forutsetter forhandlingsmakt overfor stadig større og sterkere industriledd, kombinert med effektivitet og lave kostnader i omsetningsleddet. Det er volumet på forhandlingsbordet som avgjør vår styrke i forhandlingene, noe en ny og større organisasjon bør ha bedre forutsetninger for enn to halvstore hver for seg. Når det gjelder kostnadene for tømmerhandelen så har vi store forventninger til at disse reduseres raskere og i større grad enn de uttalte ambisjonene for fusjonen. Også dette for å øke tømmerprisene.
Medlemmene må ha trygghet for at andelslaget arbeider lojalt for råvareleddet. Dette innebærer klare grenser mellom rollene som medlemsorganisasjon og som betydelig eier i Moelven. I lys av de nevnte effektene av god lønnsomhet blant medlemmene så vil det være kontraproduktivt for både råvareleddet og industrien dersom andelslaget samler opp kapital for nye investeringer i industri på bekostning av tømmerstokken. Vår oppgave er råvareforsyning til konkurransedyktige priser. Hvis industrien mangler forutsetninger for å drive lønnsomt, eller tiltrekke seg investorer, så må dette løses med andre midler enn subsidierte råvarer og økonomisk drahjelp fra råvareleddet. Konsekvensene av en slik tilnærming vil være at industriens utfordringer bare kamufleres for en periode, samtidig som råvarestrømmen avtar. Medlemmene vet selv best hvordan de bør plassere egne penger. Gjerne i skogindustri, men det må skje på eget initiativ dersom vi samtidig skal evne å holde høy rotnetto og dermed aktiv drift.
For noen er både bygninger og byer sterke personlige minnesmerker. Men skognæringen lever ikke av minner. Det vi trenger er en sterk organisasjon for fremtidsrettet utvikling av landets fremtidige bioøkonomi. Som både store og aktive medlemmer av Mjøsen Skog har vi i liten grad noe forhold til hovedkontoret. Hvor dette måtte legges er likegyldig. Om lokaliseringsspørsmålet skulle få havarere fusjonsprosessen så er det et alvorlig signal om at andre motiver enn medlemmenes behov veies tyngst i arbeidet. Verken organisasjoner eller kontorer har noen egenverdi som bør få overgå målet om å styrke medlemmenes evne til å drive lønnsom næring. Vi tror dessuten at det er nødvendig for en sammensmeltet organisasjon å samles i nye omgivelser og skape en felles identitet. Hovedkontoret bør legges der det er mest mulig effektivt og transportøkonomisk riktig for å kostnadseffektivt serve medlemsområdet i et perspektiv langt ut over vår egen tidshorisont.
Et stadig tilbakevendende tema er kulturforskjellene mellom Glommen og Mjøsen. I det ene øyeblikket fremstilles disse som nærmest uforenlige ideologier innenfor samme familie, mens de begge i neste sekvens omtales som positivt enestående. Det er neppe slik at en av dem tar feil, men det understreker derimot muligheten for å forene det beste fra begge to, til noe nytt og samlet sett bedre. Kulturen i en organisasjon må dessuten være i utvikling for å følge tiden og holdes attraktiv både for de klareste hodene og for medlemmene. Dette må være en vedvarende prosess. Når noen tror at de har skapt en unik og evigvarende organisasjonskultur så understreker det snarere behovet for endring. Vi håper å se en ny og strømlinjeformet organisasjon med vinnerinstinkt, som motiveres positivt av konkurranse. Alt til beste for medlemmene, skogbruket, verdikjeden og samfunnet.
Vi oppfordrer forhandlingsutvalgene til å være profesjonelle, rasjonelle og strategiske i tilnærmingen til prosessen på våre vegne. Alle detaljer kan ikke løses på forhånd, og når man virkelig vil noe så er det nødvendig å brenne noen broer. Man når alltid lengst da det ikke er noen vei tilbake, og det er fremover vi må.